Trengselen og de troende

Hva sier Bibelen egentlig?

En populær lære møter tekstene den er bygd på

I pinsebevegelsen og store deler av evangelikal kristendom i Vesten har det i over hundre år vokst frem en bestemt forestilling om tidens ende: Verden skal snart gå inn i en syvårig trengselstid der en verdenshersker – Antikrist – tvinger hvert enkelt menneske til å ta et merke på høyre hånd eller panne. Uten dette merket vil ingen kunne kjøpe eller selge. Krig, hungersnød og katastrofer vil herje jorden i en grad verden aldri tidligere har sett.

Men de troende, hevdes det, slipper unna det hele. Like før trengselen bryter løs, skal Jesus komme ned fra himmelen og «rykke opp» menigheten til seg. De kristne forsvinner fra jordens overflate på et øyeblikk, og hva som er igjen er en verden uten kirke – og uten nåde.

Dette scenariet er ikke bare søndagsskole-teologi. Det driver misjonsorganisasjoner, preger politiske holdninger til Midtøsten og Israel, og har solgt hundrevis av millioner bøker i serien Left Behind. Men holder det seg når man går tilbake til kildene?

Merket – en reell forestilling med bibelsk grunnlag

La oss begynne med det som er uomstridt. Åpenbaringen 13,16-17 beskriver tydelig en makt som tvinger alle, både små og store, rike og fattige, frie og slaver, til å ta imot et merke på sin høyre hånd eller på sin panne, og at ingen kan kjøpe eller selge uten å ha dette merket. Dette er ikke noe pinsebevegelsen har funnet på. Teksten er der, den er klar, og den har vært tolket bokstavelig av kristne i mange generasjoner.

Hva merket konkret er – et fysisk stempel, et digitalt implantat, et symbol på troskap – er og forblir tolkning. Men selve forestillingen om et fremtidig system der mennesket tvinges til å velge mellom sin samvittighet og sin overlevelse, er en legitim lesning av Johannes' åpenbaring.

Opprykkelsen – der læren sprekker

Her blir det vanskeligere. Hele premisset om at de kristne skal «rykkes opp» og slippe unna trengselen bygger i all vesentlighet på ett eneste tekststed: 1. Tessalonikerbrev 4,16-17.

«For Herren selv skal stige ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som lever, som er tilbake, bli rykket opp sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften. Og så skal vi alltid være med Herren.»

Ordet som her er oversatt «rykket opp» er det greske harpazo – å gripe, rive bort, ta med makt. Det latinske ordet for det samme er rapio, og det er derfra det engelske begrepet rapture stammer. Men harpazo beskriver en bevegelse, ikke et teologisk konsept. Det sier ikke når det skjer, ikke i hvilken rekkefølge det skjer i forhold til trengsel, og det sier absolutt ingenting om at de troende dermed er skjermet fra historiske prøvelser.

Det som er enda mer avslørende, er den kulturelle bakgrunnen for uttrykket «møte Herren i luften». I antikken var det en fast skikk – kjent som apantesis på gresk – at byens innbyggere gikk ut for å møte en besøkende konge eller hærfører på veien inn til byen. Hensikten var å ære ham og følge ham inn i triumf. Møtet skjedde utenfor bymurene, men destinasjonen var alltid inn i byen – ikke bort fra den.

Paulus bruker akkurat dette bildet. De troende møter Herren i luften – og følger ham inn. Inn til jord, ikke ut av den. Teksten sier altså det stikk motsatte av det opprykkelseslæren hevder.

Åpenbaringsboken – er de troende fraværende?

Et annet argument for opprykkelsen er at Åpenbaringsboken ikke nevner menigheten etter kapittel 4 og frem til kapittel 19. Siden de kristne er borte fra fortellingen, må de jo være borte fra scenen – altså rykket opp. Men er de troende virkelig fraværende? Langt ifra.

Gjennom hele den store trengselsskildringen – kapittel 6 til 18 – er det gjentatte og tydelige referanser til de hellige, de troende, Lammets etterfølgere. I kapittel 7 beskrives en stor skare fra alle nasjoner, stammer, folk og tungemål som «har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod» – og de er i trengselen, ikke utenfor den. Teksten sier eksplisitt at «de er de som kommer ut av den store trengsel» (7,14).

I kapittel 12 kjemper de hellige mot dragen «ved Lammets blod og ved sitt vitnesbyrd». I kapittel 14 advares Lammets etterfølgere direkte om konsekvensene av å ta merket. I kapittel 17 drikker skjøgen seg «drukken av de helliges blod». De troende er overalt i teksten – som vitner, som martyrer, som de som holder ut.

Hva skjer egentlig i kapittel 19?

Opprykkelseslæren peker gjerne på kapittel 19 som det punktet der de troende kommer tilbake med Kristus. Men hvem er det egentlig som nevnes her?

Når Lammet skal ha sin bryllupsfest og bruden er gjort rede, beskrives de inviterte som «salige» – men teksten spesifiserer ikke at dette er alle troende gjennom alle tider. Det som er klart, er at tusenårsriket i kapittel 20 omtaler de som «var blitt halshugd for Jesu vitnesbyrd og for Guds ord» – altså martyrene – som de som skal regjere med Kristus i tusen år. Det er ingenting i teksten som tilsier at alle troende er blitt hentet opp til himmelen sju år tidligere. Martyrene fremheves særskilt nettopp fordi de led den ytterste konsekvens av sin tro.

Etter tusenårsriket – det nye Jerusalem

Den avsluttende visjonen i Åpenbaringen 21-22 er ikke himmelen som et fjernt sted der frelste sjeler flyter rundt i det evige ingenting. Det er Det nye Jerusalem – en by som stiger ned fra himmelen til en ny jord. Gud bosetter seg blant menneskene. Nasjoner vandrer inn i lyset. Portene er aldri lukket.

Her, i dette bildet, finner alle troende – martyrer og vanlige troende, jøder og hedninger, de som levde i det første århundre og de som levde i det nittende – sin plass. Ikke i en opprykkelse som skjuler dem fra historien, men i en oppstandelse og forening som omslutter hele skaperverket.

Konklusjon

Det er ingen ting i veien for å ta Bibelens advarsel om merkesystemet alvorlig. Det er heller ikke noe galt i å ønske seg en snarlig gjenkomst. Men den populære opprykkelseslæren – at de troende skal forsvinne fra jordens overflate før trengselen – er ikke fundert i Bibelens tekster slik de faktisk lyder. Den er fundert i en tolkningstradisjon som oppsto på 1800-tallet, primært gjennom John Nelson Darby og den dispensasjonalistiske teologien, og som siden ble popularisert gjennom Scofieldkommentaren og en lang rekke populærteologiske bøker.

Bibelen tegner et annet bilde: De troende er til stede i trengselen. Mange av dem dør for sin tro. Og det er nettopp i lys av den muligheten at Jesu ord om å holde ut til enden – og Johannes' oppfordring om å stå imot merket – gir full mening. Opprykkelseslæren gjør disse advarslene meningsløse for de kristne. Det burde i seg selv gi grunn til ettertanke.

─────────────────────────────────────────

Nøkkelreferanser: 1. Tess. 4,16-17 · Åp. 7,14 · Åp. 13,16-17 · Åp. 20,4 · Åp. 21-22