Har vi misforstått pastor-rollen?

I dag tenker de fleste på en «pastor» som den øverste, profesjonelle lederen av en lokal kristen menighet. Men slår du opp i Nytestamentets greske grunntekst, oppdager du raskt at den moderne pastor-rollen overhode ikke eksisterte som et formelt lederembete.

Hvis du spør en gjennomsnittlig kirkegjenger om hvem som leder kirken deres, vil svaret i mange tilfeller være «pastoren». Begrepet har blitt en institusjonalisert tittel, ofte knyttet til en lønnet stilling, en teologisk utdannelse og et klart definert lederansvar for en lokal forsamling. Men om vi spoler 2000 år tilbake i tid, til de eldste kristne tekstene, finner vi en fundamentalt annerledes struktur. Hvordan ble en metafor om sauehold til et moderne lederembete?

Én eneste forekomst

Det greske ordet for pastor er poimen (ποιμήν). Går vi til Det nye testamentet, oppdager vi et fascinerende statistisk faktum: Ordet brukes totalt 18 ganger på gresk, men nesten utelukkende i bokstavelig forstand om gjetere på marken – som i juleevangeliet – eller som et bilde på Jesus selv («den gode hyrde»). Det er kun én eneste gang i hele Det nye testamentet at ordet poimen brukes til å beskrive en funksjon blant menneskene i kirken. Det skjer i Efeserne 4:11, hvor det står at Gud ga kirken noen til å være «apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder [pastorer] og lærere».

Selv i dette ene verset velger de fleste norske bibeloversettelser (som Bibel 2024 og Norsk Bibel) å bruke det norske ordet «hyrde» i stedet for «pastor». Grunnen til at ordet pastor i det hele tatt har sneket seg inn i språketav vår, er språkhistorisk: Da Bibelen i sin tid ble oversatt til latin, ble det greske ordet poimen (gjeter) oversatt med det latinske ordet pastor (gjeter). Det vi i dag oppfatter som en formell leder-tittel, var opprinnelig bare en høyst jordbruksorientert yrkesbetegnelse.

De faktiske lokallederne

Når Det nye testamentet skal beskrive hvem som faktisk hadde det formelle og organisatoriske ansvaret for å lede de første lokale menighetene, brukes helt andre ord. To begreper går igjen overalt:

·       Presbyteros (Eldste): Dette ordet ble hentet fra den jødiske synagogestrukturen. Det beskrev et kollektiv av modne, respekterte ledere som i fellesskap styrte den lokale kirken. Det ble konsekvent innsatt flere eldste i hver enkelt menighet.

·       Episkopos (Tilsynsmann): Dette ordet beskrev selve funksjonen til lederne – de som hadde det overordnede oppsynet med menighetslivet, økonomien og læren.

I de bibelske tekstene brukes eldste og tilsynsmann om hverandre om de nøyaktig samme personene (for eksempel i Apostlenes gjerninger 20 og Titus 1). Det var disse som utgjorde den lokale ledelsen. Ingen enkeltperson satt alene på toppen med den personlige tittelen «pastor».

Funksjon, ikke tittel

Hvor kommer så hyrde-begrepet inn? I Det nye testamentet er ikke «hyrde» et embete du besitter, men en arbeidsbeskrivelse for de eldste. Når apostelen Paulus holder sin avskjedstale til de eldste (presbyteros) i Efesos, sier han ikke at de er pastorer, men han gir dem et verb: «Vær hyrder (poimaino – å gjete) for Guds kirke» (Apg 20:28). Apostelen Peter skriver det samme til de eldste i sitt første brev: «Vær hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere» (1 Pet 5:2).

Bibelen beskriver altså en struktur der en gruppe av lokale eldste har det formelle lederansvaret, og en av de viktigste oppgavene deres er å «gjete» flokken – det vil si å gi åndelig omsorg, beskyttelse og næring, nøyaktig slik en gjeter passer på sauene sine. Hyrderollen handlet om relasjon og omsorg, ikke om posisjon og administrative privilegier.

Det historiske skiftet: Fra prest to pastor

Når vi i dag har etablert «pastoren» som en solospiller på toppen av den lokale menigheten, er det et resultat av en lang kirkehistorisk utvikling. Allerede på 100-tallet e.Kr. begynte kirken å bevege seg bort fra det flerdelte eldsterådet og over mot en modell der én enkelt biskop eller prest styrte menigheten alene.

Her oppstår det ofte en misforståelse rundt reformasjonen på 1500-tallet. Man tror gjerne at reformatorene umiddelbart kastet ut ordet «prest» og erstattet det med «pastor». Sannheten er mer nyansert. Martin Luther og den lutherske reformasjonen beholdt i stor grad ordet prest (som språklig sett faktisk stammer fra nettopp presbyteros – eldste). I den lutherske statskirken har «prest» forblitt den offisielle embetstittelen helt frem til i dag.

Det var i den reformerte tradisjonen (med Jean Calvin og Ulrich Zwingli i Sveits) at man for alvor søkte å redefinere embetsstrukturen. For å markere avstand til den katolske kirkes presteskap og offer-teologi, reetablerte de en firedelt struktur bestående av prester/pastorer (pasteurs), lærere, eldste og diakoner. Det latinske ordet pastor (hyrde) ble her i økende grad tatt i bruk som en tittel for å understreke at lederens primære oppgave var å forkynne ordet og ha omsorg for flokken, fremfor å være en mellommann mellom Gud og mennesker. Likevel ble strukturen ofte værende den samme i praksis: Én profesjonell, sentral leder på toppen, og en passiv forsamling på benkene. Det var først med fremveksten av de moderne frikirkene og den amerikanske evangelikale vekkelsesbevegelsen på 1800- og 1900-tallet at ordet «pastor» ble fullstendig sementert slik vi kjenner it i dag: som en tittel for den øverste, administrative daglige lederen av en lokal frimenighet.

En utfordring til dagens struktur

Å peke på dette er ikke en undergraving av behovet for godt og sunt lederskap i dagens kirker. Men det utfordrer måten vi organiserer oss på. Det nye testamentets modell legger opp til et delt lagarbeid (eldste), der målet er at menneskene skal få åndelig omsorg (hyrdefunksjonen).

Når ordet «pastor» i dag har blitt en tittel som i praksis betyr daglig leder, administrerende direktør og hovedtaler i én og samme person, har vi beveget oss langt bort fra det greske ordet poimen. Kanskje kirken hadde hatt godt av å tone ned de formelle, profesjonaliserte titlene, og heller gjenoppdage den opprinnelige, nære og delte omsorgen som ligger i det å være en sann hyrde for flokken.