Har lekmannstanken dødd i frikirken?

Har du noen gang tatt frem et papir og tegnet opp hierarkiet i din lokale menighet? Prøv det. Du vil trolig ende opp med en pastor eller prest øverst, et menighetsråd eller eldsteråd et sted under, og et stort flertall av medlemmer uten noen formell plass i strukturen i det hele tatt.

I statskirken har vi lenge visst hva vi fikk: en prest med syv års teologiutdannelse, med tilnærmet monopol på forkynnelse og undervisning. Vi hører til og med om menigheter som ikke får holdt jevnlige gudstjenester fordi det ikke finnes nok prester til å dekke behovet. Det er en kjent, om ikke alltid like sunn, ordning.

Det som er mer overraskende er hvor langt frikirkene har beveget seg i samme retning de siste tjue årene. Der det en gang var et hederstegn at en forstander ikke hadde mye utdannelse - kanskje noen uker på en bibelskole, og det var det - er det i dag nesten umulig å få en pastorstilling uten minst en bachelorgrad, eller uten at man kjenner noen som kan åpne den rette døren. Lekmannstanken, som har vært et av de frikirkelige bevegelsenes mest verdifulle bidrag til norsk kristenliv, er i ferd med å forsvinne.

For mange hatter

Dette handler ikke bare om formell utdannelse. Det handler om hvor mange hatter én person forventes å bære. Pastoren skal være forkynner. Pastoren skal være daglig leder. Pastoren skal ofte også sitte som styreleder, i tillegg til å ha personalansvar for staben. Det er fire svært ulike funksjoner - forkynnelse, administrasjon, styring og ledelse av mennesker - samlet i én stilling, ofte i én person, ofte uten at vedkommende har særlig kompetanse i mer enn én eller to av dem.

Konsekvensen er at svært mange mennesker som Gud kanskje har utrustet til nettopp én av disse funksjonene - en god forkynner uten lederkompetanse, en dyktig administrator uten forkynnergave - aldri får prøve seg. Døren er stengt før de i det hele tatt har fått banke på den. Det Bibelske bildet av kroppen med mange lemmer, der øyet ikke kan si til hånden "jeg trenger deg ikke" (1. Kor 12), blir vanskelig å praktisere når strukturen krever at én person skal være både øye, hånd og fot på samme tid.

Rådet som ikke følger Skriften

Så er det menighetsrådet eller eldsterådet. Her skulle man tro at kvalifikasjonene var hentet fra Skriften - undervisningsgave, et godt vitnesbyrd, evne til å lede eget hus (1. Tim 3, Tit 1). I praksis er sammensetningen ofte styrt av helt andre kriterier: hvem som har vært lengst i menigheten, hvem som kjenner pastoren best, hvem som har penger eller nettverk, eller rett og slett hvem som sa ja sist gang noen manglet en kandidat.

Og her ligger kanskje den mest påfallende forskjellen mellom Den norske kirke og frikirkene. DNK har jevnlige valg til menighetsråd og bispedømmeråd, med reell utskifting. I mange frikirkemiljøer kan man derimot nærmest snakke om livslange verv. Har man først kommet inn i eldsterådet, sitter man gjerne til man selv velger å gå av - ikke fordi noen jevnlig vurderer om man fortsatt er rett person for oppgaven, men fordi det ikke finnes noen naturlig mekanisme for fornyelse. Dette stenger ute akkurat de menneskene Gud kanskje kaller inn i tjeneste nå, fordi plassene allerede er okkupert av noen som kom inn for femten eller tjue år siden.

Ikke et oppgjør med utdannelse

Jeg tror ikke løsningen er å avskaffe utdannelse eller struktur. En bachelorgrad er ikke i seg selv problemet, og heller ikke ledererfaring. Problemet oppstår når utdannelse og posisjon blir portvakt fremfor kall, og når verv som burde vært midlertidige tjenester i stedet blir permanente eiendeler.

Frikirkene ble født som en protest mot nettopp den typen klerikalisme man nå selv er i ferd med å gjenskape. Det er verdt å spørre seg: hvem er det vi i praksis stenger ute fra tjeneste i dag - og er det de samme menneskene Gud faktisk kaller som sitter i posisjon?