Det store selvbedraget: Når menigheten velger den brede vei

Det er en rystende konklusjon som tvinger seg frem når vi holder dagens kirkelige virkelighet opp mot Guds uforanderlige ord: Et flertall av bekjennende kristne i vårt land risikerer å få høre de mest forferdelige ordene som overhodet kan lyde på dommens dag: «Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra meg.»

Når vi betrakter det åndelige landskapet i Norge i dag, er det lett å la seg blende av aktivitet, konferanser og fengende lovsang. Men bak den glitrende fasaden foregår det et stille, systematisk opprør mot Skriftens autoritet. Vi opplever et akutt frafall der menigheter og ledere lever og forkynner som om det ikke lenger betyr noe hvordan vi innretter livene våre etter Guds hellige vilje. Tidsånden har flyttet inn i helligdommen, og Guds ord har blitt redusert til veiledende forslag som kan tilpasses menneskers bekvemmelighet.

Konkrete synder som ties i hjel

Dette handler ikke om uvesentlige nyanser i teologien, men om direkte ulydighet mot klare bibelske bud. Guds ord blir bøyd og tøyd for å tekkes verden på område etter område:

·      Skilsmisse og gjengifte: Dette is synden det absolutt ikke snakkes om lenger. Jesus sier i klartekst i Matteus 19:9 at den som skiller seg og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd. Likevel har vi i dag åndelige ledere som lever i både sitt andre og tredje ekteskap uten at det vekker det minste anstøt eller fører til ransakelse.

·      Tjenesteordninger og eldsteansvar: Skriftens tidløse ordninger for menigheten blir feid til side som utdaterte kulturprodukter. Når man innsetter kvinnelige pastorer, forkynnere og eldste, bryter man bevisst med apostoliske formaninger gitt i 1. Timoteus 2 og Titus 1. Det handler ikke om kvinners verdi, men om respekt for Guds ordning for åndelig lederskap.

·      Likekjønnet samliv: I store deler av kirkelandskapet er ikke likekjønnet ekteskap lenger et problem. Det som Skriften konsekvent omtaler som synd og urenhet, blir nå velsignet og feiret fra altere og talestoler.

Når menigheter opphøyer disse praksisene til normalitet, faller de inn under den bibelske definisjonen av lovløshet (anomia) – det å leve i forakt for Guds lov. Man beholder den ytre religiøse formen, men fornekter dens kraft og autoritet.

Medskyldig gjennom taushet

Hva skjer så med de troende som velger å bli værende i disse kompromissede fellesskapene? Skriften er skremmende tydelig på konsekvensene av passivitet. I 2. Johannesbrev vers 11 advares det radikalt: «For den som ønsker ham velkommen, blir medskyldig i det onde han gjør.»

Mange forsvarer sin deltakelse med dype relasjoner, familiære hensyn eller mangel på alternativer. Men i møte med Guds hellighet holder ikke menneskelige forklaringer som forsvar. Ved å sitte rolig i benkeradene, betale sin tiende og gi passiv støtte, blir man delaktig i det åndelige frafallet. Samvittigheten sløves gradvis, og den åndelige frimodigheten overfor neste generasjon forvitrer. Vi lærer våre barn at Guds ord kan forhandles om når prisen for å stå oppreist blir for høy.

En forferdelig konklusjon

Jesus la aldri skjul på at den sanne, frelsende troen tilhører et mindretall. Han advarte oss om at porten er trang og veien er smal som fører til livet, og få er de som finner den (Matt 7:14). Den brede veien er derimot folkerik – og den mest skremmende delen av denne veien går tvers igjennom den bekjennende kirken.

I Matteus 7 beskriver Jesus aktive, troende mennesker som har profetert og gjort mektige gjerninger i Hans navn. De roper frimodig «Herre, Herre!», fullstendig overbevist om at de er på vei til himmelen. Men svaret de får er nådeløst: «Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra meg, dere som gjør lovløshet!» De trodde de fulgte Jesus, men de fulgte en tilpasset gud i sitt eget bilde.

Det er en ufattelig forferdelig konklusjon å tenke på. Det betyr at benkeradene i våre kirker og bedehus er fylt av mennesker som lever i et enormt selvbedrag. De blir vugget i søvn av forkynnere som taler fred og ingen fare, mens de i realiteten vandrer på fortapelsens vei.

Å overvinne betyr i bibelsk forstand å holde fast på sannheten til tross for at det koster alt. Det krever at vi våger å stå alene, at vi våger å gå ut av kompromissede fellesskap, og at vi frykter Gud mer enn mennesker. Hvis det koster oss våre relasjoner, vår sosiale status eller vår menighetstilhørighet å forbli tro mot Guds ord, så er det en billig pris å betale sammenlignet med å tape sin sjel. Vi må våkne opp før døren stenges for godt.