Da preses sensurerte Jesus i kongens gravferd

Under den nasjonale gravferden til kong Harald V valgte preses Olav Fykse Tveit å skrive om en av Bibelens mest sentrale tekster. Grepet avdekker en dyp krise i Den norske kirke: Frykten for det kristne alvoret har blitt så stor at landets fremste biskop velger å sensurere Jesu egne ord for ikke å «støte» folket.

Det var et historisk og verdig øyeblikk da en samlet nasjon tok farvel med kong Harald V i Oslo domkirke onsdag 9. september. But bak de høytidelige rammene utspilte det seg et teologisk drama som bør ryste alle som er opptatt av kirkens troverdighet og Skriftens autoritet.

Fra alteret leste preses Olav Fykse Tveit det som i kirkens liturgi er fastsatt som et obligatorisk ledd: Johannes 3,16, ofte omtalt som «Den lille bibel». Men i stedet for å fremføre ordene slik de har lydt i generasjoner, og slik kirkens øverste demokratiske organ (Kirkemøtet) har bestemt at de skal lyde, valgte biskopen å foreta en radikal, hjemmesnekret omskriving.

En bevisst utelatelse

I biskopens munn lød teksten slik: «Den kjærleiken Gud har til oss, og til verda, har Gud vist oss på ein særleg måte i Jesus Kristus. Gud elska verda så høgt at han gav son sin den einaste, endå til inn i dødens mørke, så vi ikkje skal gå til grunne, men ha evig liv.»

Ved første øyekast kan dette høres vakkert og trøstende ut. Men ser man nærmere etter, har preses utført et dristig kirurgisk inngrep in bibelteksten. Han har fjernet selve kjernen, premisset og smertepunktet som Jesus setter: «... for at kvar den som trur på han, ikkje skal gå fortapt...» In stedet for troens nødvendighet og advarselen mot fortapelse, diktet biskopen inn en egen formulering om at Gud ga sin sønn «endå til inn i dødens mørke».

Preses har i ettertid innrømmet at dette var et helt bevisst og planlagt grep. Hans begrunnelse er at han ikke ville at «nasjonen skulle misforstå». Han mener verset er feilplassert i liturgien fordi ord om fortapelse og «sortering» tidlig i en gravferd skaper en pedagogisk barriere for sørgende mennesker. Han ønsket i stedet å formidle en uforbeholden og altomfattende kjærlighet.

Tåkeprat og teologisk sensur

Biskopens argumentasjon holder ikke vann. For det første faller henvisningen til situasjonen og liturgien på sin egen urimelighet. Hvis Fykse Tveit mente at Johannes 3,16 var for strengt, konfronterende eller upassende for en nasjonal sorgsituasjon, hadde han alle muligheter til å velge en annen tekst. Gravferdsliturgien gir stor frihet til å velge alternative skriftlesinger senere i seremonien.

Når man likevel velger å trekke frem akkurat denne teksten, for så å klippe og lime i den for å tilpasse den sine egne teologiske preferanser, driver man ikke med «liturgisk pedagogikk». Da driver man med teologisk sensur. Man endrer ikke Guds ord fordi budskapet oppleves som for krevende for moderne ører.

For det andre avdekker hendelsen en alvorlig institusjonell krise. Kirkens biskoper er satt til å være troens og ordets voktere. De skal formidle kirkens felles tro, ikke sin egen private universalisme. Når landets ledende biskop hever seg over Kirkemøtetvets vedtatte liturgi og opptrer som selvstendig redaktør av Bibelen, undergraver han hele den kirkelige orden. Hvilken autoritet har biskopene til å formane trofaste prester i distriktene til å følge liturgien, når kirkens ansikt utad bryter reglene på direkten foran hundretusenvis av TV-seere?

Den billige nåden

Det biskopen i praksis gjorde under kongens gravferd, var å servere det den kjente teologen Dietrich Bonhoeffer kalte «den billige nåden». Det er en nåde uten omkostenheter, en tilgivelse uten omvendelse, og en frelse uten tro. Ved å fjerne alvoret i fortapelsen og betingelsen om tro, sitter man igjen med en ufarlig, tannløs humanisme ikledd religiøse gevanter.

Det er forståelig at en kirke ønsker å trøste og være åpen i møte med en sørgende nasjon. Men trøst blir tom og falsk dersom den bygger på en forfalskning av det kristne budskapet. Jesus la aldri skjul på at mennesket står overfor et reelt og eksistensielt valg. Guds kjærlighet er uendelig, men den tvinger seg ikke på noen. Ved å slipe ned de kantete og utfordrende delene av Det nye testamentet, gjør kirken seg selv en bjørnetjeneste. Man ender opp med een kirke som ikke lenger tør å si sannheten.

Kong Haralds gravferd skulle være et samlingspunkt for nasjonen, forankret i vår kristne kulturarv. I stedet ble den stående som et monument over en folkekirke på teologisk flukt fra sine egne kildeskrifter. Hvis ikke en biskop kan formidle Bibelens ord uavkortet i landets viktigste seremoni, har kirken mistet sitt kompass.